Året 1900 ble det, på Nordre Kjølen gård, gjort inngrep i en haug på terrassekanten mot Glomma. Haugen, som var om lag 3 meter høy og 15 meter i diameter, viste seg å inneholde våpen (skjoldbule, sverd, pilspisser, spydspiss og stridsøks), beinrester av hest – og et menneskeskjellett. Skjelettet ble levert Universitetets Oldsakssamling, via Anatomisk Institutt, som fastslo at det hadde tilhørt en kvinne. Våpnene lå igjen på gården, og ble delvis ødelagt da hovedbygningen brant ned i 1912, før disse også ble levert til Oldsakssamlingen i 1920. Selve gravhaugen forsvant da terrassekanten mot Glomma ble skåret av, for å gi plass til jernbanelinja nedenfor platået. Gravhaugen lå noen få hundre meter vest for det stedet statuen nå er reist. Undersø- kelser av funnene i haugen har gitt en datering til årene rundt midten av 900-tallet.

Faktumet at gravhaugen inneholdt en kvinne med våpen har vært et diskusjonstema siden haugen ble åpnet. Det ble blant annet lansert en teori om at graven inneholdt en skjoldmøy, det vil si en aktivt stridende kvinne som deltok i kamp på lik linje med menn. Skjoldmøyene er omtalt i skaldekvad og den mytiske delen av sagalitteraturen. Senere undersøkelser av skjelettet har konkludert med at dette har vært en spinkel jente i 18-19 års alderen, om lag 155 cm høy, og neppe over 40 kg tung. Sverdet, og de andre våpnene som ble funnet i graven, hadde også en uvanlig plassering i forhold til liket. I ettertid har våpnene blitt ansett som for tunge å håndtere for en person med denne jentas kroppsbygning. Sverdet er for øvrig laget for en person med mye større hender enn det hun hadde. Hittil er det ikke funnet tilsvarende graver i Norden.

I dag vet vi ingen ting om hvilken stilling jenta fra gravhaugen hadde i samfunnet. Statuen, som er laget av stein, bronse og treverk, er utformet i naturlig størrelse. Gjennomsnittshøyden i vikingetiden lå ikke så mye under dagens, og en må forestille seg hennes eventuelle motstandere som relativt røslige karer. De som besøker dette minnesmerket kan nå selv gjøre seg sine egne tanker om hun var en skjoldmøy, eller om gravfunnet har en annen forklaring. Den egentlige sannheten om denne vikingekvinnen er nå gjemt i historiens mørke. Funnet vakte uansett oppsikt i 1900, og tradisjonen om skjoldmøya har holdt seg levende.

Kilde: https://www.asnes.kommune.no/Handlers/fh.ashx?MId1=40&FilId=339